I en tid hvor stadig flere snakker om ytringsfrihet, er det verdt å merke seg hva som egentlig skjer: Rommet for frihet har ikke blitt bredere for alle – det har blitt farligere for noen.
Det er ikke de skeive som har flyttet grensene. Det er offentligheten som har trukket seg unna, og etterlatt transpersoner og andre minoriteter i et stadig trangere rom. I podkasten Grønn Torsdag snakket jeg nylig med Lars Kaupang (Arctic Pride) og Omar Orhan Akhtar (FRI) om hva som skjer når de liberale verdiene forvitrer, og hvem som må betale prisen for det.
Vi ser nå at holdninger som tidligere ble sett på som ekstreme, får fotfeste i den offentlige samtalen. Retorikk som tidligere tilhørte ytterkanter, brukes i dag av politikere, kommentatorer og podkastere med stor rekkevidde. Transpersoner fremstilles som ideologisk trussel, Pride omtales som noe barn bør skjermes fra, og mikroaggresjoner pakkes inn i humor, ironi eller bekymringsretorikk.
Dette handler ikke om at folk ikke tåler uenighet. Det handler om at ytringsrommet er blitt skjevt. Å forsvare retten til eksistens for skeive er ikke det samme som å sensurere andre. Å insistere på anstendighet er ikke det samme som å være krenket.
Samtaler i kommentarfelt og sosiale medier bekrefter dette bildet. Mange sier de er «lei av å få det tredd ned over hodet» – som om andres eksistens er en byrde. Vi ser ordførere som fjerner regnbueflagg fra skoler, eller mener det skal flagges – men bare i helgene. Som om aksept og synlighet må pakkes inn og tones ned for å ikke forstyrre «flertallets ro». Det er en form for skånsom ekskludering som kamuflerer seg som nøytralitet, men som i praksis undergraver tryggheten for de som trenger det mest.
I Nord-Norge ser vi et tydelig bilde: Arctic Pride opplever både massiv støtte og reell motstand. Lærere står i front, men hetsen er reell, og forskjellene mellom kommuner og regioner er store. Når trusler og desinformasjon møter stillhet, taper de skeive. Det er da vinduet flytter seg – og det som før var uakseptabelt, blir normalisert.
Noen vil si dette er å overdrive. Men se på det som skjer når skeive snakker om egne erfaringer. I stedet for å lytte, blir mange møtt med «vi må jo få mene noe». Ja, det må vi. Men frihet til å mene noe betyr ikke frihet til å nekte andre å eksistere. Og det er det som er i ferd med å skje.
Vi trenger å bygge allianser på tvers. Mellom minoriteter. Mellom skeive og fagbevegelse, kunst og kultur. Vi trenger gratis, tilgjengelige og mangfoldige fellesskap som styrker motstandskraft. Vi trenger politikere som ikke bare står i Pride-toget i solskinn, men også når det stormer.
Og vi må slutte å veksle anstendighet i bytte mot likes. Ytringsfriheten er ikke truet fordi noen sier fra om hat. Den trues når vi slutter å bry oss. Vi må minne hverandre om at noen har mer trygghet i stemmen sin enn andre har i kroppen sin. Det er ikke ytringsfrihetens skyld. Det er en svak offentlighets skyld.
Anstendighet er ikke en svakhet. Det er en styrke. Og den styrken trenger vi nå.