Å gi god hjelp til unge som opplever kjønnsinkongruens – altså at kjønnsidentiteten ikke stemmer med det kjønnet de ble tildelt ved fødselen – krever at helsepersonell ser hele mennesket. Noen unge kjenner seg trygge i sin identitet uten å ha behov for behandling. Andre kan oppleve så sterk kjønnsdysfori at det påvirker psykisk helse, skolegang og livet ellers. Det kan være vanskelig å skille mellom forbigående utforsking av kjønn og mer vedvarende behov for støtte og tiltak. Derfor er det viktig med grundige og tverrfaglige vurderinger.
Det finnes mange måter å støtte unge med transerfaring på. Noen trenger først og fremst samtaler, støtte fra familien og hjelp til å finne ut av hvem de er. Andre har god hjelp av å endre navn, pronomen eller klesstil – det vi kaller sosial transisjon. Dette er tiltak som kan reverseres og tilpasses over tid. For enkelte kan medisinsk behandling bli aktuelt, som for eksempel pubertetsblokkere eller kjønnshormoner. Men her er det mer usikkerhet. Vi vet fortsatt lite om langtidsvirkningene, særlig for beinhelse, fruktbarhet og utvikling hos barn og unge. Noen opplever god effekt på psykisk helse, men kvaliteten på forskningen er generelt lav.
Internasjonalt er det stor uenighet. Noen retningslinjer anbefaler en bekreftende tilnærming, der barnet får leve i tråd med sin kjønnsidentitet og møtes med støtte og respekt. Andre, som helsemyndighetene i England, har strammet inn praksisen og mener behandling kun bør gis innenfor forskning. I Norge finnes det også ulike syn på hva som er trygg og god behandling. Enkelte steder har lav terskel og jobber tett med brukerne, mens andre stiller strenge krav til utredning og samtykke. Dette gjør det vanskelig å vite hva slags hjelp man får, og hvor.
Mange brukerorganisasjoner har vært kritiske til hvordan behandlingen fungerer i praksis. Noen forteller om å bli feilkjønnet, møtt med mistillit, eller at de ikke får god nok informasjon. Andre fremhever viktigheten av lavterskeltilbud og møteplasser hvor de føler seg trygge og tatt på alvor. Det er særlig ikke-binære ungdommer som opplever å falle utenfor behandlingssystemene. Samtidig vet vi at unge med transerfaring har høyere risiko for psykiske helseplager. Familieaksept, trygghet på skolen og støtte i lokalmiljøet kan utgjøre en stor forskjell.
Flere studier tyder på at behandling som pubertetsblokkere og kjønnshormoner kan bedre psykisk helse for noen. Samtidig mangler det god forskning på langtidseffekter. I Norge finnes det verken et nasjonalt register eller systematisk oppfølging av dem som får behandling. Myndigheter som Folkehelseinstituttet og Ukom har derfor bedt om mer kunnskap og mener behandlingen bør regnes som utprøvende – altså som noe man fortsatt forsker på.
Det har også blitt mer snakk om detransisjon – det vil si når noen slutter med behandling eller går tilbake til å leve i tråd med fødselskjønnet. Det skjer av mange grunner, og de fleste handler om press, stigma og vanskelige livssituasjoner – ikke nødvendigvis om en endring i kjønnsidentitet. En liten andel uttrykker anger, men mange som detransisjonerer, beskriver fortsatt at de har en annen kjønnsidentitet enn fødselskjønnet. For dem har ikke behandlingen nødvendigvis vært feil, men livssituasjonen har gjort det vanskelig å fortsette. Det er viktig å ikke bruke slike historier til å skremme folk bort fra hjelp, men heller sørge for at alle – også de som ønsker å stoppe – får støtte og oppfølging.
Alt i alt peker bildet på at det trengs mer kunnskap, bedre koordinering og tryggere tjenester for unge med erfaringer knyttet til kjønnsinkongruens. Det viktigste er at de møtes med respekt, lyttes til og får hjelp som er tilpasset akkurat deres behov og situasjon.
Du kan lese mer om kunnskapsgrunnlaget for behandling av unge transpersoner i denne vedlagte rapporten: