I et demokrati er fri forskning en av de fremste forsvarsverkene mot maktmisbruk. Når universiteter og forskningsinstitusjoner får arbeide fritt, kan de dokumentere overgrep, avsløre feilinformasjon og fostre kritisk tenkning i befolkningen. Nettopp derfor har autoritære regimer i alle tider forsøkt å bringe akademia under kontroll.
I dag ser vi med bekymring hvordan USA, et land som lenge har vært et globalt forbilde for akademisk frihet, viser trekk som minner om en pre-autoritær utvikling. Under Trump-administrasjonen i 2025 har kuttene i føderale forskningsmidler rammet bredt og målrettet, særlig mot felt som berører samfunnsulikhet, mangfold, menneskerettigheter og klimaendringer. Forskningsmiljøer pålegges språksensur, der ord som “LGBT”, “kvinne”, “funksjonsnedsetting” og “klimaendringer” systematisk fjernes fra dokumenter og pensum. Offentlige rapporter om klimaendringer tones ned eller holdes tilbake, og klimaforskere opplever press for å justere funn i tråd med politiske interesser. Samtidig demoniseres forskere og studenter som arbeider med samfunnskritiske spørsmål: De som protesterer blir stemplet som “terrorister”, mens akademikere oppfordres av sine egne trygghetsnettverk til å unngå offentlig debatt. Dette skjer parallelt med forsøk på å demontere institusjoner som historisk har stått for akademisk uavhengighet.
Denne utviklingen er ikke uten historiske paralleller. I Sovjetunionen under Stalin ble genetikk som vitenskap forbudt fordi den ikke samsvarte med den offisielle ideologien. Samfunnsfag og historieundervisning ble omskrevet for å støtte regimets fortellinger, og dissidenter ble utsatt for overvåkning og fengsling. I Kina under Xi Jinping er det i dag forbudt for universiteter å undervise om vestlige demokratiske verdier, og forskere som uttrykker kritiske tanker risikerer oppsigelse eller arrestasjon. Også i Iran har akademia vært et sentralt mål for ideologisk renselse, både under den kulturelle revolusjonen på 1980-tallet og i dagens islamistiske republikk, hvor studenter som protesterer mot myndighetene straffes hardt. I Russland har universiteter blitt renset for fag som utfordrer statens narrativer, og studenter som demonstrerer mot krigen i Ukraina blir kastet ut av sine læresteder. Og i Nazi-Tyskland ble ikke bare bøker brent og akademikere fjernet; hele fagfelt ble renset for “uønskede” ideer, i en prosess som la grunnlaget for bredere undertrykkelse.
Selv i moderne, formelt demokratiske stater ser vi lignende utviklingstrekk. I Ungarn har Viktor Orbáns regjering fratatt universiteter deres autonomi, forbudt kjønnsstudier og sensurert pensum relatert til LHBT-tematikk og menneskerettigheter. Dette skjer i en kontekst hvor forskningsmidler omdirigeres for å støtte statens ideologiske mål, mens uavhengige akademikere skyves ut.
Det som nå skjer i USA, deler urovekkende fellestrekk med disse utviklingsbanene: store kutt i uavhengig forskning, forsøk på å styre språket i akademia, demonisering av studentprotester, og en strategisk innsnevring av hvilke temaer som anses legitime å utforske. Disse handlingene virker kanskje fragmenterte på overflaten, men i sum utgjør de en koordinert innsats for å svekke akademisk frihet og kontrollere samfunnets fortellinger om seg selv.
Historien viser at slike inngrep sjelden stanser ved forskning alene. Når et regime først begynner å diktere hva som kan sies, forskes på og undervises, utgjør det en grunnleggende trussel mot hele demokratiets bærekraft. I autoritære systemer er ensrettingen av kunnskap et verktøy for maktkonsolidering: den nøytraliserer kritiske stemmer før de kan bli en trussel.
USA befinner seg derfor ved et alvorlig veikryss. Landets institusjoner er fortsatt robuste nok til å motstå den fullstendige forvitringen av akademisk frihet, men varsellampene blinker. Når vi ser hvordan lignende mønstre har utspilt seg i andre land – og hvor raskt og dypt de kan endre samfunn – forstår vi at kampen for uavhengig forskning og fri debatt ikke kan tas for gitt, selv i et demokrati. Å verne om friheten til å forske, ytre og lære er å verne om demokratiets fremtid.