Regnbueflagget engasjerer, og etter en lengre diskusjonstråd på Facebook, sammenfatter jeg her argumentene jeg har fått mot regnbueflagget i skolen – og mine viktigste argumenter for. Det har vært en samtale som har beveget seg fra prinsipielle spørsmål til konkrete eksempler, fra oppriktige bekymringer til mistenksomhet og retoriske utfall. Samtidig har det vært tydelig for meg hvor viktig det er å holde fast ved hva dette egentlig handler om: barn, trygghet og fellesskap.
Flere av innvendingene handler om at regnbueflagget ikke bare symboliserer inkludering, men også forbindes med en politisk bevegelse – særlig gjennom organisasjoner som Foreningen Fri. Det er verdt å minne om at FRI har røtter tilbake til 1950, mens regnbueflagget først ble designet i 1978. Flagget er ikke eksklusivt FRIs symbol, men et internasjonalt tegn på mangfold, frihet og trygghet – brukt av foreninger, skoler, kommuner, idrettslag og trosfellesskap over hele verden.
Enkelte trekker frem at lærebøker og undervisningsmateriell inneholder begreper som kjønnsidentitet og viser til personer som Esben Esther Pirelli Benestad som eksempler på ensidige eller uheldige rollemodeller. Særlig har det vært reist bekymring for at barn som sliter psykisk kan feiltolke sin situasjon som kjønnsrelatert, og risikere feilbehandling.
En gjennomgående bekymring er at barn som opplever seg selv som «vanlige» eller ukompliserte i sin kjønnsforståelse, blir forvirret eller unødvendig utsatt for temaer de ikke trenger å forholde seg til. Flere etterlyser at skolen heller bør holde seg til det enkle – interesser, lek og fellesskap – og overlate komplekse spørsmål om identitet til foreldrene eller til individuell støtte. Noen mener hele begrepet kjønnsidentitet er meningsløst eller sirkulært, og hevder at det bygger på stereotype forestillinger om hva det vil si å være mann eller kvinne.
Disse synspunktene må tas på alvor. Det er viktig å stille spørsmål ved undervisningsinnhold, representasjon og grenser for skolens ansvar. Men når man setter disse argumentene opp mot det regnbueflagget faktisk representerer i skolehverdagen, mener jeg de ikke holder mål. Regnbueflagget er ikke et krav om at alle skal mene det samme. Det er et signal til de barna som føler seg utenfor, eller som har foreldre som bryter med det tradisjonelle familiebildet, om at de også hører til. Flagget sier ikke hva du skal være – det sier at du får være.
Skolen har et ansvar for å vise frem virkeligheten slik den er, ikke bare slik den var. Barn vokser opp i et mangfold av familier og identiteter. De trenger ikke mer forvirring – men de trenger trygghet, språk og gjenkjennelse. Når vi unngår å snakke om det som er vanskelig, er det ikke nøytralitet vi oppnår, men stillhet som kan gjøre vondt verre for dem som allerede føler seg alene.
Det er ikke farlig at barn lærer at noen mennesker kjenner på kjønn på andre måter. Det er heller ikke farlig å vise dem at de ikke trenger å passe inn i en mal for å være verdifulle. Det farlige er å la frykt og antagelser forme hvordan vi bygger fellesskap. I møte med mangfold kan vi velge skam eller språk. Jeg mener vi skal velge språk.
Derfor støtter jeg regnbueflagget i skolen. Ikke for å gjøre noen til noe annet enn de er, men for at alle barn skal kunne være trygge i det de er.
Her er en kort oppsummering av typiske argumenter mot bruk av regnbueflagget i skolen, som jeg har møtt på:
- Sammenblanding av verdier og politikk:
- Regnbueflagget forbindes med Pride, som igjen er koblet til aktører som Foreningen Fri, med eksplisitte politiske mål.
- Flagging kan derfor oppleves som press til å støtte hele den tilhørende politiske agendaen.
- Skepsis til undervisningsinnhold:
- Lærebøker inneholder spørsmål om kjønnsidentitet som enkelte foreldre og kritikere oppfatter som ideologisk og ensidig.
- Enkelte offentlige personer som fremstilles i materiellet, f.eks. Esben Esther Pirelli Benestad, har vært kontroversielle.
- Det stilles spørsmål ved om barn i tidlig skolealder er modne nok til å møte slike tema.
- Det hevdes at enkelte barn med psykiske utfordringer kan bli ledet til å tro at utfordringene deres handler om kjønn, og dermed risikere å bli feilbehandlet.
- Foreldrerett og moralsk ansvar:
- Kritikere mener skolen går utover sitt mandat ved å introdusere begreper som kjønnsidentitet og seksualitet, og at dette bør overlates til familien.
- Det hevdes at foreldre har rett til å beskytte barna sine mot «forvirrende ideer» og ideologisk språkbruk i offentlig undervisning.
- Mistanke om ideologisk motivasjon:
- Det hevdes at regnbueflagget brukes som et retorisk virkemiddel for å fremme radikal kjønnsteori.
- Frykt for at Pride-paradens uttrykk overføres til skolen, til tross for at konteksten er ulik.
- Konstruksjoner som «kjønnsidentitet» omtales som begrepsmessig tømming, og beskyldes for å være sirkulære og uvitenskapelige.
Her er argumenter jeg har frontet for bruk av regnbueflagget:
- Synlighet og trygghet for barn i minoritet:
- Flagget er et signal til barn med skeive foreldre eller som selv kjenner seg annerledes, om at de er akseptert og har en plass i fellesskapet.
- Menneskerettighetskamp fremfor partipolitikk:
- Pride handler i bunn og grunn om kampen mot diskriminering, og å kalle det «for politisk» kan fungere som en avsporing fra denne kjerneverdien.
- Skolens rolle som fellesskapsarena:
- Skolen skal gjenspeile samfunnets mangfold, ikke bare flertallets livserfaring.
- Undervisning om mangfold er del av samfunnsmandatet og bidrar til å forebygge mobbing og utenforskap.
- Representasjon og kritisk tenkning:
- Undervisning som inkluderer kjønnsidentitet og ulike familieformer gir barn et mer realistisk bilde av samfunnet.
- Det er ikke snakk om å presse frem svar, men om å gi barn et språk og trygge rammer for refleksjon.
- Barn skal ikke tvinges til å stille spørsmål ved seg selv, men de skal vite at de ikke er alene hvis de gjør det.
- Fravær som signal:
- Å unngå regnbueflagget av frykt for reaksjoner, kan i seg selv tolkes som et signal om at skeive liv og familier ikke er ønsket.
Supplerende refleksjoner:
- Språk og identitet: Barn som ikke kjenner seg igjen i normene, trenger språk for å forstå seg selv og sine erfaringer. Skolen er et sted der de kan finne det språket, ikke for å forme dem, men for å gi dem trygghet.
- Etisk ansvar: Inkludering handler ikke om å viske ut normer, men om å utvide dem. Å gjøre plass for mangfold i fellesskapet er et uttrykk for rettferdighet, ikke ideologi.
- Skille mellom voksenpanikk og barns behov: Kritikken mot regnbueflagget preges ofte av voksen frykt projisert over på barns læringsmiljø. Barn forholder seg naturlig til mangfold når de får trygg og rolig veiledning.
- Tro og rettferdighet: Å vise regnbueflagget i skolen kan også forstås i lys av åndelige eller verdibaserte prinsipper, som nestekjærlighet, menneskeverd og vern om de sårbare. Det er ikke i motsetning til tro, men i tråd med den.
En fersk studie fra NTNU Samfunnsforskning viser at 3 av 10 elever i videregående skole opplever at det ikke er aksept for å være homofil, og over 4 av 10 mener det ikke er aksept for kjønnsidentiteter som trans eller ikke-binær. Undersøkelsen omfatter nærmere 2500 elever fra hele landet, og belyser blant annet temaer som trivsel, press og toleranse i skolemiljøet.
Leder i Skeiv Ungdom, Jane-Victorius Bonsaksen, uttrykker i NRK bekymring og mener at det nå er vanskeligere å skille seg ut enn før, og at hat i sosiale medier og negative ytringer fra maktpersoner spiller en stor rolle. Hun etterlyser større rom for mangfold og mer alvorlig håndtering av hatefulle kommentarer på nett.
Seniorforsker Beate W. Hygen ved NTNU er overrasket over de høye tallene og peker på at ungdom i økende grad eksponeres for polariserte holdninger, særlig på sosiale medier. Hun understreker at mangel på aksept får konkrete konsekvenser som økt mobbing og dårligere psykisk helse for skeive unge.
Saken settes også i kontekst av KrFs vedtak om å forby regnbueflagg i skolegårder – et vedtak som mange oppfatter som et uttrykk for manglende aksept, til tross for partiets påstand om det motsatte.
Jeg skriver om det samme temaet i Avisen Hadeland: La flagget vaie – også på skolen