Stikkord: politisering

Regnbueflagget i skolen? Ja takk

Regnbueflagget engasjerer, og etter en lengre diskusjonstråd på Facebook, sammenfatter jeg her argumentene jeg har fått mot regnbueflagget i skolen – og mine viktigste argumenter for. Det har vært en samtale som har beveget seg fra prinsipielle spørsmål til konkrete eksempler, fra oppriktige bekymringer til mistenksomhet og retoriske utfall. Samtidig har det vært tydelig for meg hvor viktig det er å holde fast ved hva dette egentlig handler om: barn, trygghet og fellesskap.

Flere av innvendingene handler om at regnbueflagget ikke bare symboliserer inkludering, men også forbindes med en politisk bevegelse – særlig gjennom organisasjoner som Foreningen Fri. Det er verdt å minne om at FRI har røtter tilbake til 1950, mens regnbueflagget først ble designet i 1978. Flagget er ikke eksklusivt FRIs symbol, men et internasjonalt tegn på mangfold, frihet og trygghet – brukt av foreninger, skoler, kommuner, idrettslag og trosfellesskap over hele verden.

Enkelte trekker frem at lærebøker og undervisningsmateriell inneholder begreper som kjønnsidentitet og viser til personer som Esben Esther Pirelli Benestad som eksempler på ensidige eller uheldige rollemodeller. Særlig har det vært reist bekymring for at barn som sliter psykisk kan feiltolke sin situasjon som kjønnsrelatert, og risikere feilbehandling.

En gjennomgående bekymring er at barn som opplever seg selv som «vanlige» eller ukompliserte i sin kjønnsforståelse, blir forvirret eller unødvendig utsatt for temaer de ikke trenger å forholde seg til. Flere etterlyser at skolen heller bør holde seg til det enkle – interesser, lek og fellesskap – og overlate komplekse spørsmål om identitet til foreldrene eller til individuell støtte. Noen mener hele begrepet kjønnsidentitet er meningsløst eller sirkulært, og hevder at det bygger på stereotype forestillinger om hva det vil si å være mann eller kvinne.

Disse synspunktene må tas på alvor. Det er viktig å stille spørsmål ved undervisningsinnhold, representasjon og grenser for skolens ansvar. Men når man setter disse argumentene opp mot det regnbueflagget faktisk representerer i skolehverdagen, mener jeg de ikke holder mål. Regnbueflagget er ikke et krav om at alle skal mene det samme. Det er et signal til de barna som føler seg utenfor, eller som har foreldre som bryter med det tradisjonelle familiebildet, om at de også hører til. Flagget sier ikke hva du skal være – det sier at du får være.

Skolen har et ansvar for å vise frem virkeligheten slik den er, ikke bare slik den var. Barn vokser opp i et mangfold av familier og identiteter. De trenger ikke mer forvirring – men de trenger trygghet, språk og gjenkjennelse. Når vi unngår å snakke om det som er vanskelig, er det ikke nøytralitet vi oppnår, men stillhet som kan gjøre vondt verre for dem som allerede føler seg alene.

Det er ikke farlig at barn lærer at noen mennesker kjenner på kjønn på andre måter. Det er heller ikke farlig å vise dem at de ikke trenger å passe inn i en mal for å være verdifulle. Det farlige er å la frykt og antagelser forme hvordan vi bygger fellesskap. I møte med mangfold kan vi velge skam eller språk. Jeg mener vi skal velge språk.

Derfor støtter jeg regnbueflagget i skolen. Ikke for å gjøre noen til noe annet enn de er, men for at alle barn skal kunne være trygge i det de er.

Her er en kort oppsummering av typiske argumenter mot bruk av regnbueflagget i skolen, som jeg har møtt på:

  1. Sammenblanding av verdier og politikk:
    • Regnbueflagget forbindes med Pride, som igjen er koblet til aktører som Foreningen Fri, med eksplisitte politiske mål.
    • Flagging kan derfor oppleves som press til å støtte hele den tilhørende politiske agendaen.
  2. Skepsis til undervisningsinnhold:
    • Lærebøker inneholder spørsmål om kjønnsidentitet som enkelte foreldre og kritikere oppfatter som ideologisk og ensidig.
    • Enkelte offentlige personer som fremstilles i materiellet, f.eks. Esben Esther Pirelli Benestad, har vært kontroversielle.
    • Det stilles spørsmål ved om barn i tidlig skolealder er modne nok til å møte slike tema.
    • Det hevdes at enkelte barn med psykiske utfordringer kan bli ledet til å tro at utfordringene deres handler om kjønn, og dermed risikere å bli feilbehandlet.
  3. Foreldrerett og moralsk ansvar:
    • Kritikere mener skolen går utover sitt mandat ved å introdusere begreper som kjønnsidentitet og seksualitet, og at dette bør overlates til familien.
    • Det hevdes at foreldre har rett til å beskytte barna sine mot «forvirrende ideer» og ideologisk språkbruk i offentlig undervisning.
  4. Mistanke om ideologisk motivasjon:
    • Det hevdes at regnbueflagget brukes som et retorisk virkemiddel for å fremme radikal kjønnsteori.
    • Frykt for at Pride-paradens uttrykk overføres til skolen, til tross for at konteksten er ulik.
    • Konstruksjoner som «kjønnsidentitet» omtales som begrepsmessig tømming, og beskyldes for å være sirkulære og uvitenskapelige.

Her er argumenter jeg har frontet for bruk av regnbueflagget:

  1. Synlighet og trygghet for barn i minoritet:
    • Flagget er et signal til barn med skeive foreldre eller som selv kjenner seg annerledes, om at de er akseptert og har en plass i fellesskapet.
  2. Menneskerettighetskamp fremfor partipolitikk:
    • Pride handler i bunn og grunn om kampen mot diskriminering, og å kalle det «for politisk» kan fungere som en avsporing fra denne kjerneverdien.
  3. Skolens rolle som fellesskapsarena:
    • Skolen skal gjenspeile samfunnets mangfold, ikke bare flertallets livserfaring.
    • Undervisning om mangfold er del av samfunnsmandatet og bidrar til å forebygge mobbing og utenforskap.
  4. Representasjon og kritisk tenkning:
    • Undervisning som inkluderer kjønnsidentitet og ulike familieformer gir barn et mer realistisk bilde av samfunnet.
    • Det er ikke snakk om å presse frem svar, men om å gi barn et språk og trygge rammer for refleksjon.
    • Barn skal ikke tvinges til å stille spørsmål ved seg selv, men de skal vite at de ikke er alene hvis de gjør det.
  5. Fravær som signal:
    • Å unngå regnbueflagget av frykt for reaksjoner, kan i seg selv tolkes som et signal om at skeive liv og familier ikke er ønsket.

Supplerende refleksjoner:

  • Språk og identitet: Barn som ikke kjenner seg igjen i normene, trenger språk for å forstå seg selv og sine erfaringer. Skolen er et sted der de kan finne det språket, ikke for å forme dem, men for å gi dem trygghet.
  • Etisk ansvar: Inkludering handler ikke om å viske ut normer, men om å utvide dem. Å gjøre plass for mangfold i fellesskapet er et uttrykk for rettferdighet, ikke ideologi.
  • Skille mellom voksenpanikk og barns behov: Kritikken mot regnbueflagget preges ofte av voksen frykt projisert over på barns læringsmiljø. Barn forholder seg naturlig til mangfold når de får trygg og rolig veiledning.
  • Tro og rettferdighet: Å vise regnbueflagget i skolen kan også forstås i lys av åndelige eller verdibaserte prinsipper, som nestekjærlighet, menneskeverd og vern om de sårbare. Det er ikke i motsetning til tro, men i tråd med den.

En fersk studie fra NTNU Samfunnsforskning viser at 3 av 10 elever i videregående skole opplever at det ikke er aksept for å være homofil, og over 4 av 10 mener det ikke er aksept for kjønnsidentiteter som trans eller ikke-binær. Undersøkelsen omfatter nærmere 2500 elever fra hele landet, og belyser blant annet temaer som trivsel, press og toleranse i skolemiljøet.

Leder i Skeiv Ungdom, Jane-Victorius Bonsaksen, uttrykker i NRK bekymring og mener at det nå er vanskeligere å skille seg ut enn før, og at hat i sosiale medier og negative ytringer fra maktpersoner spiller en stor rolle. Hun etterlyser større rom for mangfold og mer alvorlig håndtering av hatefulle kommentarer på nett.

Seniorforsker Beate W. Hygen ved NTNU er overrasket over de høye tallene og peker på at ungdom i økende grad eksponeres for polariserte holdninger, særlig på sosiale medier. Hun understreker at mangel på aksept får konkrete konsekvenser som økt mobbing og dårligere psykisk helse for skeive unge.

Saken settes også i kontekst av KrFs vedtak om å forby regnbueflagg i skolegårder – et vedtak som mange oppfatter som et uttrykk for manglende aksept, til tross for partiets påstand om det motsatte.

Jeg skriver om det samme temaet i Avisen Hadeland: La flagget vaie – også på skolen

Utfordrer Washington Posts eier demokratiet?

The Washington Post har gjennom sin snart 150 år lange historie utviklet seg fra en partipolitisk avis med demokratisk tilhørighet til en av USAs ledende medieinstitusjoner. Avisens troverdighet har vært nært knyttet til skiftende eierskap og eiernes redaksjonelle innflytelse. Da Stilson Hutchins grunnla avisen i 1877, var den tydelig partilojal, men skiftet snart profil da Frank Hatton og Beriah Wilkins tok over i 1889. Avisen ble deretter oppfattet som sterkt konservativ, og vokste betraktelig både økonomisk og i anseelse (NPR, 2024).

John Roll McLeans eierskap fra 1905 førte derimot avisen inn i en vanskelig periode, særlig under hans sønn Edward McLean, som brukte avisen til å fremme egne politiske relasjoner, inkludert hans nære bånd til president Warren G. Harding. Dette førte til økonomisk og redaksjonell krise og svekket avisens demokratiske funksjon som uavhengig informasjonskanal (NPR, 2024).

Gjenreisningen kom med Eugene Meyer i 1933, som la grunnlaget for Postens senere uavhengige journalistiske linje. Dette fundamentet ble styrket ytterligere under Graham-familiens langvarige eierskap, spesielt under Katharine Grahams ledelse. Hennes beslutninger om publisering av Pentagon-dokumentene (1971) og Watergate-avsløringene (1972-74) befestet avisens demokratiske rolle og journalistiske integritet, og hun etablerte også en ombudsmannstilling i 1970 (NPR, 2024). Familien Grahams eierskap, med vekt på uavhengig og kritisk journalistikk, bidro sterkt til Postens anseelse som demokratiets vokter (NPR, 2024).

Salget til Jeff Bezos i 2013 førte først til digital vekst og økonomisk oppsving. Avisen utvidet sitt nasjonale og globale nedslagsfelt, og fikk betydelig økt digital abonnentmasse. Men i de siste årene har Bezos’ mer aktive redaksjonelle rolle – spesielt i lys av hans forbindelser til Trump-administrasjonen og personlige økonomiske interesser – reist spørsmål om avisens evne til å opprettholde en uavhengig linje (Nieman Lab, 2024).

Særlig omleggingen i 2024, der Bezos sluttet med presidentanbefalinger og senere innførte meningsrestriksjoner til støtte for «frie markeder og individuelle friheter», har ført til betydelig kontrovers. Bezos har hevdet at dette er et tiltak for å styrke troverdigheten ved å unngå oppfatning om politisk partiskhet (Times of India, 2024). Men hans grep har blitt møtt med kraftig kritikk, både internt blant ansatte og eksternt blant lesere. Kritikerne frykter at begrensningene reflekterer eierens egne politiske og økonomiske interesser snarere enn hensynet til demokratiske prinsipper om fri debatt og meningsmangfold (Nieman Lab, 2024). Denne bekymringen ble tydelig da Bezos i 2024 grep inn og stoppet avisens tradisjonelle støtte til Demokratenes presidentkandidat, Kamala Harris, noe som utløste en betydelig abonnementsflukt (NPR, 2024).

Tidlig i 2025 skjerpet Bezos den ideologiske styringen ved å begrense meningsstoffet til forsvar for «personlige friheter» og «frie markeder», noe som utløste ytterligere leserflukt og sterke protester fra profilerte medarbeidere, inkludert avistegner Ann Telnaes og opinionsredaktør David Shipley (NPR, 2024). Disse endringene kan tolkes som et forsøk fra Bezos på å forme en mer markedsliberal, ideologisk konsistent profil, kanskje for å beskytte sine egne økonomiske interesser fra kritikk og unngå konflikt med politiske aktører, inkludert Donald Trump (Nieman Lab, 2024).

Historisk har Washington Posts troverdighet og demokratiske relevans alltid vært knyttet til dens grad av redaksjonell frihet. Mens familien Graham beskyttet avisens demokratiske oppgave gjennom uavhengig journalistikk, peker Bezos’ seneste tiltak i motsatt retning. Hans inngripen har svekket avisens troverdighet, truet dens demokratiske funksjon, og risikerer på sikt å redusere avisens innflytelse som en viktig vaktbikkje i det amerikanske demokratiet (NPR, 2024).

Referanseliste:
Nieman Lab, 2024. Rapportering om Jeff Bezos’ endringer i 2024–25 og reaksjoner. NPR/Nieman Lab.
NPR, 2024. The Washington Post: History and Ownership. Encyclopædia Britannica / NPR.
Times of India, 2024. Sammendrag av Bezos’ begrunnelse mot president-endorsment, 2024. Times of India.

Er USA på vei mot illiberalt demokrati?

USA har lenge vært symbolet på det moderne demokratiet, men er det fortsatt en riktig beskrivelse? Eller ser vi en utvikling der landet glir over i noe mer illiberalt, slik vi har sett i flere andre land de siste tiårene?

I et illiberalt demokrati avholdes fortsatt valg, men de rigges systematisk til fordel for en bestemt gruppe. Domstoler fylles med lojale dommere, mediene begrenses, og utdanningssystemet brukes til å forme narrativet. Minoriteter utpekes som syndebukker for å mobilisere velgere.

Hvor står USA i dette bildet? Og hva betyr det for de gruppene som allerede er sårbare – særlig transpersoner, LHBTQ-personer, kvinner og innvandrere? Samtidig må vi spørre oss: Er dette en overdrevet fremstilling? Er det mulig at bekymringene for USAs demokratiske utvikling i stor grad er basert på frykt snarere enn fakta?

For å forstå om USA er på vei inn i et illiberalt demokrati, må vi se på noen kjennetegn. Tenk deg et land hvor valg fortsatt holdes, men der regjeringspartiet tegner om valgkretsene og innfører lover som gjør det vanskelig for opposisjonen å vinne. Tenk deg at domstolene fylles med lojale dommere, og at lovverket brukes selektivt for å beskytte makthaverne og ramme motstanderne. Tenk deg at minoriteter blir mistenkeliggjort og får innskrenket sine rettigheter, og at utdanningssystemet begrenses slik at kontroversielle eller uønskede perspektiver fjernes. Dette er ikke et diktatur, men det er heller ikke et fullverdig demokrati.

Ser vi nærmere på utviklingen i USA, finner vi flere trekk som ligner på det vi har sett i land som Ungarn, Polen og Tyrkia. I republikansk-ledede delstater har vi sett innstramminger i valglovene, noe som rammer bestemte velgergrupper uforholdsmessig hardt. I Georgia ble det i 2021 forbudt å dele ut vann og mat til velgere som står i kø – en detalj som virker bagatellmessig, men som rammer hardest i storbyer og minoritetsområder, hvor køene ofte er lange. Flere delstater har innført strengere ID-krav, noe som gjør det vanskeligere for lavinntektsgrupper og minoriteter å stemme. I Texas har lokale myndigheter fått mindre kontroll over valgavviklingen, mens delstatsmyndighetene har fått mer – en mekanisme som åpner for politisk styring av valgprosessen. Dette ligner på strategier brukt av Viktor Orbán i Ungarn, der valgkretsene er tegnet slik at partiet hans nærmest umulig kan tape.

Også det amerikanske rettsvesenet har endret seg dramatisk. Domstolene, som tradisjonelt har fungert som en balanserende kraft i demokratiet, har blitt sterkt politisert. Under Trump-administrasjonen ble tre høyesterettsdommere utnevnt, noe som ga konservative en 6–3-majoritet i Høyesterett. Dette har allerede hatt store konsekvenser, blant annet gjennom opphevingen av Roe v. Wade i 2022, som fjernet den føderale retten til abort. Lavere domstoler er også fylt med dommere utnevnt av én politisk side, noe som betyr at sentrale spørsmål om stemmerett, LHBTQ-rettigheter og kvinners rettigheter ofte avgjøres basert på ideologi snarere enn prinsipper om rettferdighet og likebehandling. I delstater som Wisconsin og North Carolina har republikanske lovgivere forsøkt å begrense makten til nyvalgte demokratiske dommere for å hindre dem i å blokkere republikanske lover. Dette er en strategi vi har sett i Polen under Lov- og rettferdighetspartiet (PiS), der domstoler ble fylt med lojale dommere som sikret at regjeringens politikk ikke ble utfordret juridisk.

Utdanningssystemet er også blitt en politisk slagmark. I Florida forbyr “Don’t Say Gay”-loven lærere å diskutere LHBTQ-temaer i grunnskolen. I Texas og Tennessee har myndighetene fjernet bøker fra skolebiblioteker fordi de omhandler rasisme eller skeiv identitet. Mange lærere rapporterer at de unngår visse temaer av frykt for represalier. Dette minner om utviklingen i Russland, hvor skolepensum er strengt regulert for å utelate kritikk av myndighetene og forby undervisning om LHBTQ-rettigheter.

Når det gjelder minoriteter, har transpersoner blitt en hovedfiende i den amerikanske kulturkrigen. Flere delstater har vedtatt lover som forbyr kjønnsbekreftende behandling – ikke bare for barn, men også for voksne. I delstater som Tennessee og Oklahoma er det ulovlig for lærere å anerkjenne en elevs kjønnsidentitet dersom den ikke samsvarer med fødselsattesten. Retorikken fra enkelte konservative politikere og medier maler transpersoner som en trussel mot kvinner og barn – en strategi som ligner på Erdogans kampanje mot LHBTQ-personer i Tyrkia, der han har brukt dem som syndebukker for samfunnsproblemer.

Men er dette en overdrevet fremstilling? USA har fortsatt frie valg. Opposisjonen eksisterer og har vunnet viktige valg de siste årene. Selv om domstolene er politisert, har de likevel fattet avgjørelser som går imot makthaverne. Pressen er fri, og amerikanske borgere kan fortsatt protestere uten å frykte for livet eller fengsling. Vi må også huske at land som Ungarn og Russland ikke mistet sitt demokrati over natten. I Ungarn har Viktor Orbán gradvis svekket demokratiske institusjoner gjennom endringer i valgsystemet, medielovgivningen og domstolene, mens Russland under Putin har beveget seg mot fullstendig autoritært styre. Polen har også opplevd press mot sitt demokrati, særlig gjennom politisering av domstolene og innskrenkninger i mediefrihet under Lov- og rettferdighetspartiet (PiS), men demokratiet der har vist seg mer motstandsdyktig, noe vi så med maktskiftet i 2023.

Er USA allerede et illiberalt demokrati? På nasjonalt nivå – ikke helt ennå. Men i flere delstater er det nettopp det USA har blitt. Stemmerettigheter begrenses, domstolene politiseres, utdanning sensureres, og minoriteter fratas grunnleggende juridiske beskyttelser. Selv om landet fortsatt har frie valg, en aktiv opposisjon og uavhengige medier, ser vi tydelige tegn på at de demokratiske institusjonene er under press.

USA befinner seg nå i en gråsone mellom liberalt demokrati og illiberalt styresett. Sammenligningen med Ungarn eller Russland er ikke én-til-én, men de samme mekanismene er i spill: systematisk uthuling av demokratiske normer, selektiv rettshåndhevelse og en politisk strategi som bygger på å svekke opposisjonen og marginalisere minoriteter. Hvis denne utviklingen fortsetter, er det ikke lenger et spørsmål om hvis USA blir et illiberalt demokrati, men når.